Svalbard – Grønland – Island; 1 250 nm med arktisk magi
Skrevet av Lars Bugge Aarset, deltaker på Svalbard-Grønland-Island, i 2022. En ivrig friluftsmann fra Trøndelag, med hobbyer som fotografering, skikjøring, jakt, padling, klatring og seiling. Han er også en erfaren fallskjermhopper, har vært medeier i flere seilbåter og har erfaring fra både regatta- og turseiling.
Isfjorden på Svalbard er stor, men det tar ikke så mange timene fra Longyearbyen fra vi har passert Grumant og Isfjord Radio til vi skimter Prins Karls Forland i nord og vi er ute på åpent hav. Sakte, men sikkert forsvinner Svalbard i horisonten bak oss og vi setter kursen mot Øst-Grønland og et av verdens mest utilgjengelige områder.
Turen starter i midnattssol ut fra havn i Longyearbyen, Svalbard
Og vi bruker nærmere fem døgn å krysse over den nordligste delen av Atlanterhavet. Båten er den 70 fot store Valiente, en stålbåt konstruert for arktiske forhold. Den har seks lugarer, fem bad og 16 køyeplasser. Vi er et internasjonalt mannskap på 14 som har mønstret på, med deltakere fra både England, Chile, USA, Latvia, Danmark, Tyskland og Norge. Kaptein John Macken er i tillegg fra Irland. Vinden er varierende og som ofte under turseiling vekslende mellom lite vind og motvind slik at det blir en del bruk av hjelpemotor i tillegg til seilingen. Under overfarten fra Svalbard er det mer enn nok sjø, spesielt for den minst sjøsterke delen av mannskapet. Selv for erfarne seilere er det krevende å sove i vekselvis vektløs tilstand, og med fare for å bli kastet ut av køya.
Polisen
Polisen ligger et godt stykke sydover langs Grønlands østkyst også på sommeren, men den kan også flytte seg raskt. Selv om båten tåler litt is legger vi kursen syd for iskanten for å spare tid. Planen er å utforske østkysten med området fra Tversundet og fjordene i Scoresby Sund og vi ønsker å ha mest mulig tid på Grønland.
Det er mye hval å se på overfarten, både vågehval, finnhval, blåhval og kvitnos. De første hvalene var å se allerede på tur ut Isfjorden. Kvitnosen var den vi hadde mest av på nært hold, og den kunne leke lenge i stor fart rundt baugen på båten.
Enormt stort og øde
Grønland (Kalaallit Nunaat) er verdens største øy og kun få av mannskapet har vært her tidligere. Geografisk hører den til Nord-Amerika, men politisk til Europa. Arealet er 50 ganger større enn moderlandet Danmark. 85 % er dekket av is og innlandsisen inneholder nesten 10 % av alt ferskvann på jorden. Bare iskappene i Antarktis er større enn Grønlandsisen. Grønland var dansk koloni frem til 1953 da øya fikk status som et dansk amt. Grønland fikk selvstyre i 1979 og selvstyret ble i 2009 utvidet til å gjelde de fleste områder, bortsett fra i utenriks- og sikkerhetspolitikken. Størsteparten av befolkningen er inuitter som også er urbefolkningen på Grønland.
Norsk okkupasjon
En spesiell del av Grønlands historie er at Norge i perioden 1931-1933 okkuperte deler av Øst-Grønland. Helge Ingstad ble offisielt satt inn som sysselmann og området fikk navnet Eirik Raudes Land. Okkupasjonen varte frem til 1933, da Danmark klaget saken inn for Den internasjonale domstolen i Haag. Norge tapte saken. Danmark fikk rett til hele Grønland og Norge trakk seg ut. For Helge Ingstads del resulterte oppholdet på Grønland i boken Øst for den store bre, som kom ut i 1935.
En morsomhet under seilturen var at vår egentlige hensikt var å gjenerobre Grønland. Vi lykkes nok ikke helt med okkupasjonen denne gangen heller.
Øst-Grønland og Ittoqqortoormiit
Størsteparten av Grønlands befolkning er bosatt på vestkysten. På Øst-Grønland som vi besøkte er det kun noen få bosetninger. Opptil 10 måneder i året ligger sjøisen og sperrer veien fra øst. I vest ligger Grønlands enorme iskappe og Øst-Grønland et av verdens mest utilgjengelige områder som både er uberørt og lite besøkt område.
Grønlands isolerte utpost
Det eneste bebodde stedet vi besøkte var Ittoqqortoormiit, Dette er den nordligste bosetningen på den 2 700 kilometer lange østkysten. Ittoqqortoormiit ligger over 800 nautiske fra sydspissen og over 500 nautiske nord for Tasiilaq som er den største bosetningen på østkysten. Stedet ble befolket i 1925 og med sine rundt 500 innbyggere er Ittoqqortoormiit en av Grønlands mest isolerte bosetninger. Stedet kan kun nås via helikopter, eller båt i en kort periode om sommeren når havet er isfritt. Kommunens areal alene er ca. 5,5 ganger større enn Danmark. Jakt og fangst av hval, sel, isbjørn og moskus har vært og er fortsatt et viktig levebrød for befolkningen. Dette er det også lett å få inntrykk av. I Ittoqqortoormiit henger skinn av både isbjørn og moskus til tørk utenfor husene og stedets eneste butikk selger både dagligvarer og våpen.
Scoresbysund
Et av målene våre for turen var å utforske områdene i og rundt Scoresbysund på Øst-Grønland. Munningen er 30 kilometer bred og hovedfjorden forgrener seg vel 110 kilometer innover i et nettverk av fjordarmer og sund som fører ytterligere 200 kilometer inn mot innlandsisen. Dette er verdens største fjordsystem, 350 kilometer langt og med dybder ned til 1 500 meter. Farvannet deles opp av flere øyer, hvorav den ubebodde Milne Land er den største med 3 800 km2. I den største av fjordarmene grunnstøter isfjell som stikker dypere enn 400 meter.
Navigasjon og dårlige kart
I likhet med på Svalbard så er sjøkartene for Grønland svært unøyaktige og store områder mangler også dybdemålinger. Papirkartene for Grønland er opprinnelig produsert på 1960-tallet og før GPS-ens tid. Kartene er basert på kildemateriale med betydelige begrensninger når det gjelder geometrisk nøyaktighet. Vi navigerte trygt, men ifølge kartplotteren var vi flere ganger langt inne på land, faktisk også et godt stykke til fjells. På grunn av mangelfulle kartdata er det nødvendig å holde avstand fra land, redusert fart, og ikke minst et godt øye på dybdemåleren inne i fjordene. Til å være seilbåt har Valiente god utsikt fra styrhuset. Det er likevel til god hjelp å ha en ekstra utkikk i baugen i områder med mye is. Selv om vi startet turen med midnattsol fra Svalbard, blir det raskt mørkere om natten. Dette endrer seg raskt fra dag til dag i nordlige farvann. I tillegg seiler vi hele tiden sydover fra 78°N på Svalbard til Ísafjörður som ligger på 66°N på Island. Etter som lyset blir dårligere er radaren også et nyttig hjelpemiddel i navigeringen, både i tåke og mørke, og ikke minst i områder med is.
Danmarks høyeste fjell
Vi nordmenn gjør ofte narr av at Danmark ikke har fjell. I den virkelige verden er Gunnbjørns Fjeld med sine 3 693 meter Grønlands og derved også Danmarks høyeste fjell. Toppen ligger åtte mil fra kysten i et vanskelig tilgjengelig område syd for Scoresbysund. De få som har besteget fjellet har stort sett benyttet helikopter eller småfly fra Island. Fjellet ligger over åtte mil fra kysten og vi tok ikke turen til Gunnbjørns Fjeld denne gangen.
Båt, mannskap og organisering
Turen ble organisert av SeilNorge som arrangerer seilkurs, seilturer og ekspedisjoner, med turer både til Svalbard, Shetland, Grønland, Island, Færøyene og Jan Mayen. SeilNorge disponerer flere seilbåter fra 35 til 70 fot og ekspedisjonsbåten Valiente er den største. Dette er en 70 fots stålbåt konstruert for å tåle tøffe arktiske forhold. Båten har god plass i salong og i styrhus, og en rikelig utstyrt bysse. Den har 6 lugarer, de fleste med eget bad og dusj.
Valiente
Valiente er en 70 fots stålbåt, konstruert for arktiske forhold. Den har seks lugarer, fem bad og 16 køyeplasser. Kjølen stikker 3,8 m ned, men den kan heises opp slik at båten får et dyptgående på kun 1,8 m. Her for anker i Tversundet
Det er mulig å delta på turer med SeilNorge selv om du mangler seilerfaring, og også på Grønlandsturen var deltakerne en blanding av nybegynnere og erfarne seilere. Underveis for seil og motor deltar alle i både seilingen, matlaging, ankervakter og arbeid ombord. Vi delte inn i vaktlag med fire timer på og åtte timer av. Med et mannskap på 14 blir det tilstrekkelig med hvile også under overfartene da vi seilte døgnet rundt.
13 døgn
Hele turen tok 13 døgn med start i Longyearbyen og slutt i Ísafjörður på nordvestkysten av Island. For flere av deltakerne ble turen også et første besøk både på Svalbard og Island, to steder det absolutt er verdt å sette av litt tid når man først er der.
Artikkel publisert første gang i Seilmagasinet no 6 – 2022, samt publisert i seilmagasinet.no.
Bildegalleri fra turen
