Blogginnlegg, skrevet av Johannes S. Bolstad, i 2020. Foto; Mats Grimsæth.
Topptur i verdensklasse, Jan Mayen og Beerenberg
Våre gjester er en fjellvant gjeng fra Norge, England og USA, som alle deler ett felles mål: Nemlig å bestige Beerenberg, det 2 275 meter høye vulkanfjellet på Jan Mayen. Norges klart mest utilgjengelige 2000-meter. Jeg har fått rollen som andrestyrmann og stuert på denne seilasen fra Longyearbyen til Jan Mayen med SeilNorge.
Jan Mayen er i det store og hele svært utilgjengelig fra alle kanter. Grønland ligger nærmest, «bare» 460 kilometer unna. Til Fastlands-Norge er det 910 kilometer. Det er altså ikke så lett å komme seg til øya midt i havet som sies å ha tre klarværsdager i året. Landingstillatelse får bare militærfly med tilknytning til basen, så båt er det eneste alternativ. Å bli med SeilNorge var derfor en strålende løsning for denne gjengen som samler på 2000-metere. Gjestene får en liten uke på land til å komme seg helskinnet opp og helst ned igjen, før vi skal i gang med de fire-fem dagene med seiling tilbake til utgangspunktet.
Når du skal bestige Norges høyeste fjell starter turen på 1 841 meter. Det betyr at du ikke klatrer mer enn skarve 628 høydemeter. Barneskirenn! Turen opp på Norges eneste aktive vulkan, et fjell som er nesten like høyt som Galdhøpiggen, starter null meter over havet. Dessuten må du seile i fem dager for å komme dit.
Johannes
Har noen sett Tony?
De fleste har ikke vært om bord i en seilbåt før, og langt mindre krysset Barentshavet. Så det er ikke så rart at ellers så fornøyde Tony nå har oppholdt seg nærmere et døgn på lugaren. Hans romkamerat kan heldigvis forsikre oss om at lever, og at han jobber hardt for å holde på et flak potetgull.
Har noen sett Jan?
Første etappe går smertefritt, med hvalblåst i horisonten, skipperen i masta og god motorseiling. Det vanskeligste skal vise seg å være å finne vulkanøya. Et fjell på over 2000 meter burde være ganske lett å se på et hav som stort sett befinner seg null meter over havet, men det siste stykket får vi kjenne på den beryktede havtåka.
Vi har en god anelse om at vi nærmer oss, den økende mengden sjøfugl tilsier dette og GPSen er enig, men knappe to nautiske mil fa land, ser vi fremdeles ingen fjell. Den 11. juni kl. 22.02 står det i loggen: Tåke, dårlig sikt, like ved Jan Mayen, ser den ikke. Gjestene er i ferd med å finne fram planken for å la skipperen hilse på Håkjerringa, da vi endelig ser de mektige vulkanske klippene stige opp av havet og skjære igjennom tåka.
Gjestene drar på seg redningsdrakter da skuta kaster anker utenfor øya. For å unngå å ødelegge lettbåten i dønningene inn mot stranda må de hoppe uti med vann til livet før Mats følger dem inn mens jeg holder lettbåten unna brytningene. 12. juni kl. 05.40 står det i skipsloggen: Hele ekspedisjonen i land og mannskapet tilbake ombord.
Jan Mayen er kjent for å være en uværsøy, så når gjestene er trygt i land, hvor deres egen turleder skal geleide dem opp, er vi i mannskapet forberedt på å lete etter beskyttelse i én av de to dårlig beskytta buktene det går an å ankre opp i på øya. Eller rett og slett seile unna uværet om det blir for ille. Dette skulle vise seg å være en uberettiget bekymring.
18 utmattende timer
I det strålende været virker verdens nordligste vulkan forlokkende også på mannskapet, så da fjellfolket to dager senere melder om en overkommelig tur, klarer vi ikke å dy oss. Kjell-Erik og jeg bestemmer oss for å se om vi kan komme opp og ned igjen på 24 timer.
Ett skritt av gangen tar vi fatt på de omlag 2 300 høydemetrene. Det meste av turen går på en slak bre som bratner til mot toppen hvor det blir litt mer teknisk og krevende. Men det er vanskelig å bedømme avstanden i det monotone landskapet. Det som ser ut til å være en passelig liten motbakke tar nesten knekken på oss. Men 10 seige timer etter start, kan vi løfte isøksene i været på toppen og kikke ned i det isfylte krateret på verdens nordligste vulkan! Etter 18 utmattende timer ramler vi omsider om bord og får oss en time på øyet før det skal seiles. Virkelig en topptur i verdensklasse!
Et smell og motoren stopper
Vi putrer nordover med laber motvind og lite sjø. Plutselig, mens både jeg og Kjell-Erik ligger og dupper av i mellom vaktene, høres et smell og motoren stopper. Det hadde blåst opp, og vi hadde heist seil for å motorkrysse, men dette var ikke lyden av en motor som ble skrudd av.
I styrhuset møter vi en Mats som ikke vet om han skal le eller gråte.
En tur ut på akterdekket avslører en lang hvit hale bak oss. Det ser ut som en hvithval, men det er det dessverre ikke. For her ute, midt i mellom Svalbard og Jan Mayen, midt i mellom Grønland og Norge, midt i det nådeløse ishavet, har vi kjørt på et lite «isfjell» av plastsøppel.
Heldigvis har det blåst opp. Når en først skal miste motorkraften på grunn av en trålpose i propellen er det greit å kunne heise seil og gjøre framdrift. Vi har vinden midt imot så fort går det ikke, men vi tar sikte på Bjørnøya. Motor og drivverk ser ikke ut til å være skadet og det kommer ikke vann inn i båten. Situasjonen er altså ikke kritisk, og når vinden dreier i vår favør blir stemning nesten optimistisk.
Helt til det blir vindstille
Vi har seilt i halvannet døgn siden episoden med «hvithvalen» da vinden forsvinner og båten slutter å bevege seg framover. Hvor langt ut i havet kan en slepebåt hente oss?
Selv om vinden har løyet, er det store dønninger, så da Mads hopper over bord med dykkermaske og kniv er det med tau rundt livet og Kjell-Erik i andre enden, klar til å hale inn skipperen hvis han skulle trenge det. I det iskalde vannet med uregjerlige bølger, holder Mads pusten gang etter gang etter gang. Med 65 tonn stål over seg og 3 000 meter hav under seg, klarer han omsider å få løs trålposen.
Topptur i verdensklasse!
Det er en lykkelig gjeng som står på dekk da fjellrekken langs kysten av Svalbard nærmer seg. Vi har vært på en ekspedisjon for de aller mest eventyrlystne. En tur som er ekstrem nok til at uforutsette ting er nødt til å inntreffe. Det er sånn vi liker det. Det er dette vi elsker. Ikke bare har vi krysset Barentshavet under midnattssolen, vi har besteget Norges mest utilgjengelige 2000 meter topp. Verdens nordligste vulkan! En seilas og en topptur i verdensklasse.
