Blogginlegg skrevet av Johannes S. Bolstad i 2020. Foto Mats Grimsæth.
Topptur i verdensklasse, Jan Mayen og Beerenberg
Gjestene våre er en gruppe fjellentusiaster fra Norge, England og USA, som alle deler ett felles mål: å bestige Beerenberg, det 2,275 meter høye vulkanfjellet på Jan Mayen. Norges klart mest utilgjengelige 2000-meterstopp. Jeg har tatt på meg rollen som andrestyrmann og stuert på denne seilasen fra Longyearbyen til Jan Mayen med SeilNorge.
Jan Mayen er generelt svært utilgjengelig fra alle kanter. Grønland er nærmeste nabo, 'bare' 460 kilometer unna. Til Fastlands-Norge er det 910 kilometer. Derfor er det ikke lett å nå øya midt i havet, kjent for å ha tre klare dager i året. Kun militærfly med tilknytning til basen får landingstillatelse, så en båt er det eneste alternativet. Blir derfor med SeilNorge var en strålende løsning for denne gruppen som samler 2000-meterstopper. Gjestene får en liten uke på land for å trygt stige opp og helst ned før de tar fatt på de fire-fem dagene med seilas tilbake til utgangspunktet.
Når du skal bestige Norges høyeste fjell, starter reisen på 1,841 meter. Det betyr at du kun klatrer snaue 628 meter. Lett! Reisen opp Norges eneste aktive vulkan, et fjell nesten like høyt som Galdhøpiggen, starter ved havnivået. Dessuten må du seile i fem dager for å komme dit.
Johannes
Har noen sett Tony?
De fleste har ikke vært om bord i en seilbåt før, enn si krysset Barentshavet. Så det er ikke rart at en ellers fornøyd Tony har vært innesperret i hytta hans i nesten et døgn. Romkameraten hans kan heldigvis forsikre oss om at han er i live, og jobber hardt for å bevare en pose potetgull.
Har noen sett Jan?
Første etappe går greit, med hvalobservasjoner i horisonten, skipperen opp i masten og god motorseiling. Den mest utfordrende delen viser seg å være å finne den vulkanske øya. Et fjell over 2000 meter høyt burde være relativt lett å få øye på på et hav som for det meste er på havnivå, men den siste strekningen konfronterer oss med den beryktede havtåka.
Vi har en god følelse av at vi nærmer oss – det økende antallet sjøfugler tyder på dette, og GPS-en er enig. Men mindre enn to nautiske mil fra land ser vi fortsatt ingen fjell. Den 11. juni klokken 10:02 står det i loggen: Tåke, dårlig sikt, nær Jan Mayen, ser den ikke. Gjestene er i ferd med å hente planken for å la skipperen hilse på Hagfishen, når vi endelig ser de mektige vulkanskrentene reise seg fra havet og skjære gjennom tåken.
Gjestene tar på seg redningsdrakter mens skipet ankrer utenfor øya. For å unngå å skade jolla i bølgene mot land, må de hoppe i vannet og vade før Mats følger dem inn mens jeg holder jolla unna bryterne. Den 12. juni kl. 5 står det i loggen: Hele ekspedisjonen i land, og mannskapet om bord igjen.
Jan Mayen er kjent for å være en stormøy, så når gjestene er trygt i land, hvor deres egen reiseleder vil lede dem opp, er mannskapet forberedt på å søke ly i en av de to dårlig lune buktene hvor vi kan ankre på øya . Eller rett og slett seile vekk fra uværet hvis det blir for intenst. Dette viste seg å være en uberettiget bekymring.
18 slitsomme timer
I det strålende været virker verdens nordligste vulkan forlokkende for mannskapet også. Så når fjellklatrerne to dager senere melder om en overkommelig fottur, kan vi ikke motstå. Kjell-Erik og jeg bestemmer oss for å se om vi kan stige opp og ned på 24 timer.
Ett skritt av gangen takler vi de ca 2,300 høydemeterne. Mesteparten av reisen går på en slak isbre som bratter mot toppen, og blir mer teknisk og krevende. Men det er vanskelig å måle avstanden i det monotone landskapet. Det som ser ut til å være en rimelig liten stigning bryter oss nesten. Men etter 10 slitsomme timer fra start, kan vi heve isøksene våre i luften på toppen og kikke inn i det isfylte krateret til verdens nordligste vulkan! Etter 18 utmattende timer kollapser vi endelig om bord, får en times søvn før vi setter seil. Virkelig en topptur i verdensklasse!
Et smell, og motoren stopper
Vi putter nordover med lett motvind og lite svell. Plutselig, mens både jeg og Kjell-Erik døser mellom klokkene, høres et smell, og motoren stopper. Vi hadde hevet seil for å slå mot vinden, men dette var ikke lyden av en motor som ble slått av.
I styrehuset møter vi en Mats usikker på om han skal le eller gråte.
En tur til akterdekket avslører en lang hvit hale bak oss. Den ser ut som en hvithval, men det er den dessverre ikke. Her ute, midt på Svalbard og Jan Mayen, midt på Grønland og Norge, midt i det nådeløse Polhavet, har vi truffet et lite "isfjell" av plastsøppel.
Heldigvis har vinden tatt seg opp. Hvis du skal miste motorkraft på grunn av en trålpose i propellen, er det greit å kunne heise seil og komme seg frem. Vi går mot vinden, så fremgangen er ikke rask, men vi sikter mot Bear Island. Motoren og drivverket virker ikke skadet, og det kommer ikke vann inn i båten. Så situasjonen er ikke kritisk, og når vinden skifter i vår favør, blir stemningen nesten optimistisk.
Helt til det blir vindstille
Vi har seilt i halvannet dag siden 'hvithviten-hendelsen' da vinden forsvinner, og båten slutter å bevege seg fremover. Hvor langt ute i havet kan en taubåt komme for å hente oss?
Selv om vinden har roet seg, er det betydelige dønninger. Så når Mads hopper over bord med dykkermaske og kniv, er det et tau knyttet rundt livet, med Kjell-Erik i den andre enden klar til å hive inn skipperen om nødvendig. I det iskalde vannet med uregjerlige bølger holder Mads pusten gang på gang etter gang. Med 65 tonn stål over seg og 3,000 meter hav under seg klarer han til slutt å frigjøre trålposen.
Topptur i verdensklasse!
Det er en glad gjeng på dekk når fjellkjeden langs kysten av Svalbard nærmer seg. Vi har vært på ekspedisjon for de mest eventyrlystne. En tur ekstrem nok til at uforutsette ting kan skje. Det er slik vi liker det. Det er det vi elsker. Ikke bare har vi krysset Barentshavet under midnattssolen, vi har besteget Norges mest utilgjengelige topp på 2000 meter. Verdens nordligste vulkan! En seil- og topptur i verdensklasse.
