Seierens bitre frukter

Ocuco Grønlandsekspedisjonen 2018 var en reise i min bestefar Hans H. Engebrigtsens kjølvann – i stor grad gjenopplevd ruten han og hans nære venn Alf Sundt Jacobsen seilte under andre verdenskrig. Fra fastlands-Norge til Svalbard, via Island til Grønland. Dette var vår måte å hedre dem på: ved å seile i ånden av friheten de ga alt for å bevare.

Min bestefar Babba

Bestefaren min (som vi kalte «Babba») elsket å seile. Han og vennene hans hadde en liten seilbåt av tre, en Færdersnekke – fortøyd i den vakre øygruppen der den ble bygget, i Sandøsund, Færder. De meldte henne på i lokale regattaer. Hun vant sjelden – men gledene denne lille båten ga dem var enorme. Selv i sine siste år, da han måtte bæres om bord, insisterte han fortsatt på å seile. Jeg tror det minnet ham om flying– og av det episk rekke, i en liten åpen båt rundt sørspissen av Grønland …

Sensommeren 1940 tok Babba og Alf en dristig avgjørelse: å dra til Canada og bli med i det allierte luftforsvaret. De hadde allerede kjempet som frivillige i vinterkrigen i Finland, og deretter igjen mot den tyske okkupasjonen i Gjøvik og Hamar i Norge. I Oslo prøvde de å samle motstand – men noen hadde sniket, og som venner og kamerater ble de arrestert av nazistene, og valgene deres var dystre: flykte eller søke dekning.

Treningsleir i Canada

Noen nordmenn hadde klart å nå «Lille Norge», treningsleiren i Canada for landflyktige piloter. Men svært få valgte den lange og brutale omveien via Svalbard og Grønland – en flyktningreise fylt med vanskeligheter. Den første etappen gikk over land. Likevel var de ti breddegradene som skilte Oslo og Tromsø en tøff periode som blindpassasjerer – og de ble nesten tatt på veien. Da de endelig kom over til Grønland, strammet tauene seg igjen – de ble forvekslet med tyske spioner! Mens de ble holdt tilbake, så de sesongens siste postdamper seile av gårde uten dem. De ble etterlatt, med ingenting annet enn en liten åpen robåt – og en sterk vilje til å overleve!

Forlate hjemmet og familien

Å forlate hjemmet, familien og alt kjent – ​​håpet om å en dag komme tilbake «på vinger» – må ha vært en vanskelig avgjørelse å ta, følelsesladet på mange måter. En flytur, ja, men ikke en flukt.

Babba skrev senere om sin reise under krigen i Seierens bitre frukterBoken fikk lite kritikerros da den ble utgitt i 1991 – men for ham var det et siste oppgjør med krigens mørke skyer. En soldats siste forsøk på å gi mening til alt.

Unødvendig å si, Seierens bitre frukter er obligatorisk lesning på våre Grønlandsekspedisjoner. 

Fra boken; Seierens bitre frukter

Her er noen utdrag fra deres hjerteskjærende krangel rundt Kapp Farvel:

Båten var knapt sjødyktig for en så lang reise. Vi lagde to nye årer og satte på et nytt par med hullpinner slik at vi kunne ro med fire hender i dårlig vær. Vi rigget en mast og sydde seil av gamle kullsekker – nok til seiling i pent vær.

Ved daggry den 11. september var alt klart, isen var knust i små flak over hele bukten. Etter hvert som vinden frisknet opp, heiste vi råseilet, satte en styreåre akterut og siktet mot neset over fjorden. Vinden dreide rett imot og tok til kuling, sjøen begynte å hakke opp. Så begynte isfjellene å drive – de massive blå kjempene som vi bare hadde hørt historier om, tretti eller førti meter høye – rett ned på oss. 

Vi sang at vi skulle ro fremover mot isfjellene – det var ingenting annet å gjøre enn å skynde seg gjennom. Styrken vår sviktet, men akkurat idet vi nærmet oss et av de ruvende isfjellene, fant vi ly i le under en av klippene. Så var det som om det neste isfjellet sakket farten for å la oss passere.

Vi rodde så mye vi kunne med den energien vi hadde igjen – og da vi endelig kom oss til en liten klippehylle på neset, klarte vi så vidt å kaste forsyningene våre i land. Vi snublet i land selv, og akkurat idet vi utmattende hadde dratt båten – traff et massivt isflak fjellet nedenfor.

Etter en stund så vi et svakt lys over oss. Alf signaliserte SOS med lommelykten sin – tre korte, tre lange, tre korte – igjen og igjen. Lyset falmet, før det forsvant. Vi så på hverandre og forsto at vi hadde hallusinert – at isfjellene hadde skremt vettet av oss.

Til minne om Hans H. Engebrigtsen,

Emil Engebrigtsen, 
Grunnlegger legger~~POS=HEADCOMP, SeilNorge

Ekspedisjoner til Grønland sommeren 2025