Svalbard – Grønland – Island; 1250 nautiske mil med arktisk magi
Skrevet av Lars Bugge Aarset, deltaker på turen Svalbard-Grønland-Island i 2022. En entusiastisk trøndersk friluftsmann, med hobbyer som fotografering, ski, jakt, padling, klatring og seiling. Han er også en erfaren fallskjermhopper, har vært medeier i flere seilbåter, og har erfaring med både regatta- og ekspedisjonsseiling.
Isfjorden på Svalbard er vidstrakt, men det tar ikke mange timene fra Longyearbyen før vi har passert Grumant og Isfjord Radio, og vi får øye på Prins Karls Forland i nord mens vi drar ut i åpent farvann. Sakte men sikkert forsvinner Svalbard i horisonten bak oss mens vi setter kursen mot Øst-Grønland og et av verdens mest utilgjengelige områder.
Reisen starter i midnattssolen fra havnen i Longyearbyen, Svalbard
Og vi bruker nesten fem dager på å krysse den nordligste delen av Atlanterhavet. Båten er på 70 fot Valiente, en stålbåt designet for arktiske forhold. Den har seks lugarer, fem bad og 16 køyer. Vi er et internasjonalt mannskap på 14 deltakere fra England, Chile, USA, Latvia, Danmark, Tyskland og Norge. I tillegg er kaptein John Macken fra Irland. Vinden er variabel og veksler, som ofte på seilturer, mellom lett vind og motvind, noe som gir en del motorassistanse i tillegg til seiling. Under passasjen fra Svalbard er det mer enn nok sjø, spesielt for den minst sjøverdige delen av mannskapet. Selv for erfarne seilere er det utfordrende å sove i vektløs tilstand, vekslende med risiko for å bli kastet ut av køya.
Havisen fra Nordpolen
Havisen strekker seg et godt stykke sørover langs Grønlands østkyst selv om sommeren, men den kan bevege seg raskt. Selv om båten tåler litt is, setter vi kursen sør for iskanten for å spare tid. Planen er å utforske østkysten med området fra Tversundet og fjordene i Scoresby Sund, og vi har som mål å tilbringe mest mulig tid på Grønland.
Det er nok av hvalobservasjoner under overfarten, inkludert vågehval, finnhval, blåhval og hvithval. De første hvalene ble oppdaget på vei ut av Isfjorden. Hvalene var de vi møtte nærmest, og de kunne leke lenge rundt båtens baugen i høy fart.
Enormt stort og fjernt
Grønland (Kalaallit Nunaat) er verdens største øy, og kun noen få av besetningsmedlemmene har vært her før. Geografisk hører den til Nord-Amerika, men politisk til Europa. Området er 50 ganger større enn moderlandet Danmark. 85 % er dekket av is, og innlandsisen inneholder nesten 10 % av alt ferskvann på jorden. Bare iskappene i Antarktis er større enn innlandsisen på Grønland. Grønland var en dansk koloni frem til 1953 da øya fikk status som et dansk fylke. Grønland fikk selvstyre i 1979, og i 2009 ble denne autonomien utvidet til å dekke de fleste områder bortsett fra utenriks- og sikkerhetspolitikk. Majoriteten av befolkningen er inuitter, som også er urbefolkningen på Grønland.
Norsk okkupasjon
En spesiell del av Grønlands historie er at Norge okkuperte deler av Øst-Grønland i perioden 1931-1933. Helge Ingstad ble offisielt innsatt som sysselmann, og området fikk navnet Eirik Raudes Land. Okkupasjonen varte til 1933 da Danmark brakte saken inn for Den internasjonale domstolen i Haag. Norge tapte saken. Danmark fikk rett til hele Grønland, og Norge trakk seg ut. For Helge Ingstad resulterte oppholdet på Grønland i boken «Øst for den store bre» som kom ut i 1935.
Et humoristisk notat under seilturen var at vår egentlige intensjon var å gjeninnta Grønland. Vi lyktes ikke helt med okkupasjonen denne gangen heller.
Øst-Grønland og Ittoqqortoormiit
Størstedelen av Grønlands befolkning er bosatt på vestkysten. På Øst-Grønland, som vi besøkte, er det bare noen få bosetninger. Opp til 10 måneder i året sperrer havisen veien fra øst. I vest ligger Grønlands enorme iskappe, og Øst-Grønland er et av verdens mest utilgjengelige områder, både uberørt og lite besøkt.
Grønlands isolerte utpost
Det eneste bebodde stedet vi besøkte var Ittoqqortoormiit. Dette er den nordligste bosetningen på den 2,700 kilometer lange østkysten. Ittoqqortoormiit ligger over 800 nautiske mil fra sørspissen og over 500 nautiske mil nord for Tasiilaq, som er den største bosetningen på østkysten. Stedet ble bosatt i 1925, og med rundt 500 innbyggere er Ittoqqortoormiit en av Grønlands mest isolerte bygder. Stedet kan kun nås med helikopter eller båt i en kort periode om sommeren når havet er isfritt. Kommunens areal alene er omtrent 5.5 ganger større enn Danmark. Jakt og fangst av hval, sel, isbjørn og moskus har vært og er fortsatt viktige levebrød for befolkningen. Dette er også lett å oppfatte. I Ittoqqortoormiit henger huder av både isbjørn og moskus utenfor hus, og den eneste butikken i området selger både dagligvarer og våpen.
Scoresbylyd
Et av målene våre for turen var å utforske områdene i og rundt Scoresbysound på Øst-Grønland. Munningen er 30 kilometer bred, og hovedfjorden forgrener seg omtrent 110 kilometer innover i et nettverk av fjordarmer og sund som fører ytterligere 200 kilometer mot innlandsisen. Dette er verdens største fjordsystem, 350 kilometer langt og med dybder ned til 1,500 meter. Vannet er delt av flere øyer, hvor det ubebodde Milne Land er den største på 3,800 kvadratkilometer. I den største av fjordarmene går isfjell på grunn, noen når dybder på over 400 meter.
Navigasjon og dårlige kart
I likhet med Svalbard er sjøkartene for Grønland svært unøyaktige, og betydelige områder mangler også dybdemålinger. Papirkartene for Grønland ble opprinnelig produsert på 1960-tallet, før GPS-tiden. Kartene er basert på kildemateriale med betydelige begrensninger når det gjelder geometrisk nøyaktighet. Vi navigerte trygt, men ifølge kartplotteren var vi flere ganger langt inne i landet, til og med ganske høyt til fjells. På grunn av mangelfulle kartdata er det nødvendig å holde avstand til land, redusere hastigheten og, viktigst av alt, holde et godt øye med ekkoloddet inne i fjordene. Til tross for at det er en seilbåt, Valiente har god utsikt fra styrehuset. Likevel er det nyttig å ha en ekstra utkikk på baugen i områder med mye is. Selv om vi startet turen med midnattssol fra Svalbard, blir det fort mørkere om natten. Dette endrer seg raskt fra dag til dag i nordlige farvann. I tillegg seiler vi kontinuerlig sørover fra 78°N på Svalbard til Ísafjörður, som ligger på 66°N på Island. Etter hvert som lyset avtar, blir radaren et nyttig verktøy for navigering, både i tåke og mørke, spesielt i områder med is.
Danmarks høyeste fjell
Nordmenn fleiper ofte med at Danmark ikke har fjell. I den virkelige verden er Gunnbjørns Fjeld, på 3,693 meter, Grønlands og dermed også Danmarks høyeste fjell. Toppen ligger åtti kilometer fra kysten i et vanskelig tilgjengelig område sør for Scoresbysund. De få som har besteget fjellet har stort sett brukt helikoptre eller småfly fra Island. Fjellet ligger over åtti kilometer fra kysten, og denne gangen rakk vi ikke turen til Gunnbjørns Fjeld.
Båt, mannskap og organisasjon
Turen ble arrangert av SeilNorge, som arrangerer seilkurs, seilturer og ekspedisjoner til Svalbard, Shetland, Grønland, Island, Færøyene og Jan Mayen. SeilNorge har tilgang til flere seilbåter fra 35 til 70 fot, og ekspedisjonsbåten Valiente er den største. Det er en 70 fots stålbåt designet for å tåle tøffe arktiske forhold. Båten har god plass i salong og styrehus, og en velutstyrt bysse. Den har 6 hytter, de fleste med eget bad og dusj.
Det er mulig å delta SeilNorge turer selv uten seilerfaring, og på Grønlandsturen var deltakerne en blanding av nybegynnere og erfarne seilere. Underveis, både under seiling og motordrift, deltar alle i seiling, matlaging, ankervakter og ombordarbeid. Vi ble delt inn i vaktlag med fire timer på og åtte timer fri. Med et mannskap på 14 er det nok hvile selv under passasjene når vi seilte døgnet rundt.
13 dager
Hele turen tok 13 dager, med start i Longyearbyen og slutt i Ísafjörður på nordvestkysten av Island. For flere deltakere var turen også deres første besøk til både Svalbard og Island, to steder absolutt verdt å bruke litt tid på når du er der.
Denne artikkelen ble først publisert i seilmagasinet.no.
Galleri fra turen
