Blogginlegg av Ina O. Vikøren
Urørt natur
Sola stekte, havet glitret, og vi hadde akkurat løftet det siste skiutstyret fra seilbåtene inn i de små jollene som skulle ta oss til utgangspunktet for dagens topptur. Det var for grunt til at seilbåten kunne komme helt inn, så dagens basecamp lå 300 meter fra land midt i en fjordarm et sted mellom to av de vakre Lofotenhalvøyene.
Her var naturen uberørt, ensom og gjemt bort
Det var noe mystisk og veldig ydmykt ved å starte turen fra en bukt som kun er tilgjengelig sjøveien. Det var ingen allfarveier, stier eller skiløyper. Ingen snøscootere, skiheiser, hytteområder eller mengder av andre skiløpere.
Vi tok på klatreskinnene der fjorden møter fjellets base – og derfra var det mer eller mindre rett opp.
Utsikt som blir innsikt
Det tok ikke mange høydemeterne før utsikten tok pusten fra deg. Jo høyere det kom, jo mer majestetisk ble landskapet. Vi følte oss små og ubetydelige, med en kombinert følelse av takknemlighet og ærefrykt for det enorme utvalget av fjell som danset rundt oss.
Noen av toppene var for alpine selv for den mest erfarne fjellklatren i gruppen, men det var greit.
Noen ganger er det fint å bare erkjenne at noe er større enn deg selv. Utsikten her oppe gir innsikt.
Ina
Nøysomhet og intimitet
Det var ikke bare utsikten fra de fantastiske fjellene som ga innsikt – selve seilingen ga innsikt på mange forskjellige nivåer.
Å innkvartere oss selv i en 44 fots sjøhytte i 10 dager tvang en bevissthet om forbruket vårt. Vi måtte vurdere alt: innkjøp, holdbarhet, rasjonering, lagring og avfallshåndtering.
Vann var også en knapp ressurs, noe som resulterte i nøysomhet i de fleste renslighetsaspekter. Personlig plass og hygienefaktor smeltet sammen. "Boat-clean" ble en ny standard. Ressursutnyttelsen ble også maksimert, med brødposer som fungerte som lunsjinnpakninger, plastemballasje omgjort til beholdere, og annet "søppel" som fant nye funksjoner etter hvert som behovene oppsto.
På denne måten etablerte vi en slags sirkulær økonomisk modell med høyeffektiv ressursforvaltning som ville være fordelaktig å ta i bruk utenfor båten.
Ski-høyre eller styrbord?
Å være et sammensveiset mannskap på en seilbåt la et godt grunnlag for en funksjonell gruppedynamikk i fjellet. På båten er man tvunget til å samarbeide og jobbe sammen som et team. Alle forsto det hierarkiske ansvaret basert på kunnskap og erfaring, akkurat som i fjellet. Akkurat som man lytter til erfarne fjellklatrere på tur, lytter mannskapet til kapteinen og hans årskull på sjøen.
Samtidig bidrar alle på sin måte, det være seg navigasjon, matlaging, knutebinding på båten, skredkunnskap, utstyrshåndtering, sjokoladeutdeling, eller skiteknikk i fjellet.
Slik fikk vi frem det beste i hverandre, og jeg har sjelden lært så mye om så mye forskjellig på en 10-dagers skitur før. "Ski-right" og "Starboard" hadde en sømløs overgang.
Viktigheten av lokalkunnskap
Selve skikjøringen var et eventyr. Vi byttet på frokostvakt, og etter et enormt inntak av havregrøt klokken 6 hadde alle kapteiner, styrmenn, dekksmenn, jibbhender og kokker forvandlet seg til neonkledde ski- og snowboardkjørere med stjerner i øynene for det som ventet. oss den dagen.
Men å legge ut på disse turene avtvinger stor respekt. Hvis du ikke har lokalkunnskap om områdene i nord, kan du lett ta feil. Fjellene er eksponert på en helt annen måte enn vi er vant til i sør, og med ekstreme værskifter (ofte fra sol til storm i løpet av minutter) og høye topper er det nødvendig med ekstra forsiktighet.
Å gå opp i slaps og gå på ski ned på skare var ikke uvanlig. Heldigvis hadde vi noen lokale mestere på laget som guidet oss gjennom kartlesing, rutevalg og utforkjøringer.
Lekeplassen var enorm, og hver morgen ble vi møtt med et hav av muligheter, bokstavelig talt. Det var det fine med seilbåten – vi kunne manøvrere oss inn i viker med fjell i forskjellige retninger hver eneste dag, og sikret at vi alltid fant vakre skiturer uavhengig av overraskelsene værmeldingen ga oss.
Tjen dine svinger
"Ski-in, ski-out" når også et nytt nivå når basen er en seilbåt ved foten av fjellet. Å stå på toppen og se ditt flytende hjem som en flekk nede i fjorden er en majestetisk følelse. Å stå på toppen og inhalere den arktiske fjelluften, bære på hint av torsk og tang, er ren sjelemedisin. Å stå på toppen og bare observere de omkringliggende fjordene, øyene og havørnen som leker katt og mus med fjelltoppene som stikker ut av det tåkete landskapet er visuelt fascinerende for enhver naturelsker.
Du har brukt timer på å nå toppen, og du vet at i løpet av noen få minutter er du tilbake. Og det er så verdt det. Herregud, det er så verdt det. Slagord som "skin it to win it" og "tjen dine svinger" kommer virkelig til live her oppe.
Værbundne eventyr
Selvfølgelig er det alltid en risiko ved å legge ut på en lengre skitur med en seilbåt som eneste transportmiddel. Du er avhengig av at elementene er litt mer samarbeidsvillige enn vanlig. Du kan ikke bare hoppe i en bil og kjøre til den andre siden av landet for bedre forhold. Du er mer begrenset til områdene båten har umiddelbar tilgang til, noe som igjen stiller høyere krav til evaluering av snødekke, veibeskrivelse og vær.
Og været i Lofoten er ikke kjent for å være stabilt. Men det er det som gjør det hele til et enda større eventyr. Hvis du er værbundet på båten og må vente på en pause i været – er det virkelig så ille? En god kopp kaffe, noen historier og en ankerdram på seilbåten mens været går sin gang utenfor byssevinduet er uunnværlige (ordspill ikke ment) deler av turens sjarm.
Jeg lå på dekk og skrev denne siste delen av reiseloggen
Musikken jeg hadde plugget inn i ørene ble raskt overdøvet av den fornærmede fuglesymfonien som hadde startet rundt meg. Squawks, fløyter, kvitring og vingeflaving utgjorde alle nødvendige instrumenter i dette nordlige orkesteret. Lundefuglen, med sitt signaloransje nebb og svart-hvite fjærdrakt, hadde satt i gang et luftakrobatisk show med de lokale måkene foran båten.
Et par sel tittet klisjéaktig fra vannoverflaten. De visste nøyaktig hvordan de skulle imponere en sørlending. Og jeg visste godt at dette stedet allerede hadde en del av hjertet mitt – jeg visste godt at jeg ville komme tilbake. Det er flere fjell her som fortjener oppmerksomhet, flere fjorder å utforske – og alt i harmoni med naturens egne premisser.
Så hva sier du; kanskje vi sees i nord i vinter?
Vinterhilsen fra Ina O. Vikøren
