Fortellinger om glede og snø
Skrevet av Marion Le Tilly, følg Marion, @mlt_gonewild, på Instagram
Hvordan Komme Dit
Torsdag kl. 5, Zürich. Alarmen min trengte ikke å ringe, jeg hadde vært våken en stund, klar til å dra på et nytt eventyr. Jeg kledde på meg, stakk innom kjøkkenet for en siste liten matbit og hoppet på mitt første tog, ett av mange.
Etter to hele dager med tog, busser og ferger ankom jeg Brønnøysund midt i en storm. Norske bussjåfører holdt på imponerende vis en hastighet på 80 km/t gjennom store snøfall. Lite visste jeg at busser ikke er det eneste kjøretøyet nordmenn kjører inn i en snøstorm.
Faktisk, til tross for den sterke vinden, så snart jeg gikk inn på Nirvana, en av Seilnorges båter, satte vi seil for Ylvingen. Jeg ble imponert av sjømennene om bord: for alle så det ut til at 40 kt vind var business as usual. Jeg kunne ikke la være å lure på hvordan jeg passet inn i denne gruppen av moderne vikinger. Å legge båten til kai under disse forholdene var surrealistisk, og jeg mistet oversikten over tiden da vi forberedte fenderne og linene.
Lørdag kl. 5, Ylvingen. 48 timer etter å ha forlatt det koselige rommet mitt var jeg endelig kommet.
Jeg kunne ikke la være å lure på hvordan jeg passet inn i denne gruppen av moderne vikinger.
Marion, første dag om bord, på Arctic Skipper Academy
Seilnorges identitet: kaldt vær og varme mennesker
I løpet av helgen møtte jeg de varmeste menneskene i det kaldeste været, og jeg kunne ikke si hvem jeg ble mest overrasket over.
Emil, SeilNorgesin grunnlegger, ledet oss gjennom historien om Seilnorge, dens identitet og dens prosedyrer. Han prøvde ikke å imponere, men å inspirere: han delte sine feil og lærdom og oppfordret alle til å gi tilbakemeldinger. Jeg kunne allerede se at Seilnorge trives med tilbakemeldinger og fokuserer på å gjøre det som er best for folket, det være seg gjester eller mannskap.
Emil nevnte det SeilNorge handler om å tilby utrolige opplevelser til gjestene og at "ganske ofte tar våre gjester livsendrende beslutninger etter en tur med oss". Jeg kunne ikke la være å le: det er min historie. Etter en Best of Lofoten-tur i juni 2023 tok jeg et sabbatsår fra kontorjobben min for å få min RYA Yachtmaster Offshore. Så fort jeg passerte ringte jeg til Emil og spurte om de var ute etter skippere.
Helgen er fullpakket og føles som en hel uke. På søndag er jeg overbevist om at jeg hører til denne gruppen av seilnerder, som er villig til å diskutere fysikken i dokking når som helst på døgnet.
Den siste båten kom sent på kvelden, Arctic Skipper Academy-mannskapet var endelig hel, klar til å sette seil.
Vi delte måltider, latter, tårer og historier, men fremfor alt en kjærlighet til seiling
Marion
Den perfekte seildagen
Mandag morgen, Nirvanamannskapet våknet spente på å seile. Jeg oppdaget at vi må fjerne snøen på dekk (hva tenkte jeg på, egentlig?). Å seile til høye breddegrader innebærer mye mer forberedelse, inkludert utstyrsvalg. Jeg kunne knapt bevege meg med alle lagene på, og å løse opp knuter med votter viste seg å være en nesten umulig oppgave.
Sofie var vår skipper på første etappe og hun ledet Nirvana inn i trange kanaler under den arktiske solen, ved å bruke papirkart som stadig blir spurt av Johannes, vår instruktør. Å se og lytte var allerede en stor læringsopplevelse. Mens hele mannskapet var i ærefrykt for Nord-Norges natur, holdt Johannes oss fokusert og fremhevet hvordan en sjømann alltid bør tenke flere skritt frem.
Resten av uken seilte vi dager og netter under de tøffeste forholdene jeg har opplevd, og brukte kun papirkart. Vi ble utfordret som skippere, navigatører, mannskap og kokker! Det er morsomt hvor raskt sjømenn blir vant til snøstormer og revede seil. Jeg fant ut at retningen til snøfnugg er en god indikasjon på vindretning når sikten er minimal. Naturen overrasker meg 🙂
Hvert skift starter med en orientering, setting av forventninger, og avsluttes med en debrief, en mulighet til å gi hverandre tilbakemelding. Dette fremmer læring og respekt, atmosfæren om bord er gledelig til tross for at mannskapet ikke har søvn. Etter 4 dager, Nirvana føles som hjemme.
Den mest utfordrende seildagen
På fredag roterte vi mannskapet og jeg steg om bord Palander, racerbåten. Vi brukte morgenen på å cruise i 9kts mellom øyene, Palander fløy og det var spennende.
Jeg ble mindre begeistret da Øyvind, Palanderinstruktøren, ba meg skipper båten for ettermiddagen. Som om håndtering Palander mens navigering så nær land ikke var en utfordring nok, dannet det seg en snøstorm mens solen gikk ned, noe som reduserte sikten til 30 meter. Jeg husker denne surrealistiske visjonen av søsterbåten vår, Bien, dukket opp i den mørke snøstormen, 20 meter unna oss mens vi klargjorde begge båtene for en flåteøvelse (dokker to båter sammen for å bruke en enkelt motor).
Med den oppbyggende utmattelsen fra uken, var denne øvelsen den mest utfordrede jeg har vært på mange år. Adrenalinet slo inn og ga meg energi til ikke å gi opp før Palander var trygt fortøyd til kaien. Dette skiftet var så vanskelig at jeg var stolt over å ikke gi opp, selv om det betydde at jeg gjorde mange feil. Når jeg ser tilbake, er jeg takknemlig for utfordringen og så glad for hvor mye jeg har lært (det gir også en god historie som er for lang til å passe inn i denne bloggen!).
Senere samme dag kom vi til Bodø hvor vi vasket båtene, utførte litt vedlikehold og hadde en gruppedebriefing.
Går sørover
Norges vær og natur er så ydmykende at de fremmer forbindelser, autentisitet og sårbarhet. Denne uken handlet om å seile og utfordre oss selv, men den beste delen av den var å møte de fantastiske menneskene som var samlet for anledningen. Jeg hadde aldri opplevd en så inspirerende gruppedynamikk!
Jeg forlot Bodø inspirert av mine medseilere og bevisst på privilegiet det hadde vært å høre på historiene de delte. Vi delte måltider, latter, tårer og historier, men fremfor alt en kjærlighet til seiling. To hele dager med reise for å behandle alt var mer enn velkommen før jeg gikk tilbake til livet mitt på land og lurte på: hvilke ord kunne jeg bruke for å dele denne utrolige opplevelsen?
En stor takk til hele gruppen, instruktører og studenter. Takk for støtten, tilliten og humoren. Det har vært en vill tur, og jeg gleder meg til å være tilbake på vannet!
